Regntid.
Ja naa regner vi nesten bort her i Kisii, og det er ikke akkurat noe dusk regn som i Norge.Det blaaser,tordner og man skulle tro at alle himmelens sluser var blitt aapnet.Veldig kaldt er det ogsaa,synd man la igjen pelsen hjemme i Norge!Men bortsett ifra det saa har vi det meget bra,barna er ferdig med den 3 examen og skal naa ha en hel mnd fri.Tenkte aa ta en tur til Tabaka saa fort regnet gir seg litt,det er vanskelige veier og under regntiden er mange av veiene helt borte.Skal bli moro aa komme tilbake dit og faa igang foretningen med steinproduktene igjen.Men ikveld er vi mer enn opptatt med og faa brent opp disse forferdlige safari maurene.De er noen fryktelige beist som gjor stor skade hvor enn de ferdes.Naa har de okupert honsehuset vaares og lagt beslag paa de stakkars eggene som der var.Rart at slike smaa beist kan gjore saa stor skade paa saker og ting.Lille gutten fikk ogssa en ubehaglig opplevelse med maurene her for en ukes tid siden (heldigvis ikke safarimaur)Han sto aa holdt paa ett palmetre som vi har i hagen og plutselig begynte han aa skrike.Og der sto den lille gutten vaares med maur over hele seg,ansiktet og hendene var helt dekket med maur.Vi fortet oss inn aa fikk dusjet av han alle disse smaa krypa og heldigvis var det ingen merker eller bitt paa han.Men det er tydelig at regntiden bringer med seg alle disse maurene for saa mange har det alderig vaert her.Skal bli spennende aa se imorgen om vi ble kvitt disse vi brant.
Tiden i Kisii.
Hei til alle de som tålmodig har prøvd å følge med på bloggen.
Trodde aldri jeg skulle få satt meg ned å skrevet igjen, nå har vi altså vært i Kenya i 3 mnd uten ett ord.
Jeg skal prøve å få ned ting i riktig rekkefølge (hvis hukommelsen strekker til)
Vi reiste fra Norge den 18 nov til stor glede for Monica og familien, som da skulle overta huset mens vi er her. (selvsagt var vi glade for at de skulle være der, også! (: )
Det var litt av ett styr bare det å komme seg ut av huset og uannsett hvor flink man syntes man har vært med å pakke så er det alltid mange ting igjen sånn på tampen.
Stakkars Monica og Co som kom for å kjøre oss til Gardermoen.
For det første var det tidlig om morgen og for det andre så fløy alle rundt for å gjøre seg ferdig, snakk om kaos..
Men vi kom nå oss endelig i bilen en time etter planen og kom til Gardermoen i god tid.
Der var det også en mye styr, så den kaffe koppen vi hadde tenkt til å ta før vi reiste ble det ingen ting ta (igjen.)
Når vi endelig hadde fått sjekket inn både oss selv og all bagasjen ble vi kalt opp på høytaleren,vi var visst siste man ute og de sto å ventet.
Jeg har ikke fått med meg før at Gardermoen er så STOR, men når man må løpe igjenom den med masse håndbagarsje og unger så er den virkelig enorm.
At man overlevde en slik sprint forundrer meg til dags dato!
Selve flyreisa gikk veldig bra,ungene kosa seg og vi fikk slappet litt av.
Og det trengte man virkelig for når vi kom til flyplassen i London så var det jaggu meg på igjen. Men denne gangen var jeg alene med ungene for Oddvin måtte sjekke inn på nytt pga for mye håndbagasje.
Rart de ikke sa noe om dette i Norge,så hadde man vært spart for mye lidelse.
Jeg trodde vi hadde vært flinke og tatt med en masse middagsglass + div til lillegutten vår, men det føltes ikke slik på flyplassen. Jeg måtte nemlig åpne alle glassene å prøve smake i tilfelle noe snusk. Hørt på makan!
Man føler seg jo som en kriminell pga noen middagsglass!
Det burde vært satt opp skilt med advarsler på til småbarns familier som skal ut å reise.
Etter 8 nye timer på flyet var vi endelig i Nairobi, det gikk fort ett par timer der også før man kunne gå ut å nyte solen. Edward var selvfølgelig på plass med matatu og sjåfør. Bortsett fra at han var blitt ett par år eldre var han den samme sprudlende Edward, som alltid er til stede og skal ordne opp.
Turen til Kisii gikk veldig bra, vi sov vel mesteparten av veien men hadde noe få stopp her og der. Så var vi endelig hjemme, litt rart sånn med en gang men også godt. Huset var akkurat som vi hadde forlatt det, ingen ting var flyttet på.
Tonje Madelen og Daniel var de første som stormet huset og syntes det var veldig spennende å gå rundt å titte på alt som der var.
Jeg hadde faktisk glemt at man hadde så mange ting stående der, for ikke å snakke om alle klærne,... jeg ble nesten litt skamfull. Med all den paragassen som vi kom med, kunne de jo virkelig begynne å lure!
Men det var fint å være tilbake og det var deilig å endelig kunne slappe fullstendig av, ikke minst for lillegutt.
Det tok ikke lang tid før vennene til T.M og Daniel dukket opp, noe som var moro. Var ikke så sikker på om noen av de forsatt var her, eller om de hadde flyttet. De var alle her og det var også mange nye som var kommet siden sist, alle husene som før sto tomme var nå bebodd.
Vi har fått noen veldig hygglige naboer som også har tre barn og minstemann er tre uker eldre enn Ole Øivind.
Vel, når man hadde brukt noen uker på å tilvenne seg igjen, var det selvfølgelig ut å besøke venner og bekjente.
Vi rakk også å få ett par turer til Kisumu før jul til stor glede for både store og små.
Så kom julen med alt det den bringer med seg ( uten snø selvfølgelig ) og ungene var veldig fornøyde.
Det har jo vært presidentvalg her i Kenya, noe jeg må si har vært litt uten om det vanlige. Siden resultatet ble annonsert her den 30 desember, har det vært en masse opptøyer og uroligheter. Bortsett fra 1 dag/kveld, har det heldigvis vært stille og rolig her i Kisii, så vi har vært heldige.
Men man har merket effekten av det hele på den måten at man ikke har kunnet reise noen steder, noe som også har gått utover den jobben man er her nede for å gjøre. Til tider har det vært lite eller ingen bensin,butikker ble ikke fylt opp med varer og det har vært vanskelig å få tak i gass.
Hele Kenya har stått stille nå i 2 mnd hvor det ikke har vært mulig å transportere hverken det ene eller det andre.
Den 26 feb kom de heldigvis frem til en løsning og livet begynner å gå sin normale gang her nede igjen.
Det er mange ting man kunne skrive om dette temaet her men de som kjenner litt til Kenya og alle de forskjellige stammene som er her (42) vet at dette ville ha skjedd før eller senere.
For det er i all hovedsak det dette har dreid seg om, at alle stammer skal være der de opprinlig kommer fra.
Det som forundrer meg er alle de såkalte gode rådene fra de vestlige landene om alle ting som har med stammer og inkludering å gjøre. Men det var bra at mange land involverte seg for å få satt igang samarbeid om de underliggende utfordringene.
Man har faktisk noe av det samme også i Norge, kanskje mindre nå enn før, men det er der. Noen føler at de ikke blir helt ut godtatt hvis de ikke er ?innfødt? og man har også lest om mennesker som må flytte fra bygder osv pga mobbing og utfrysing. Så man bør vel tenke litt før man uttaler seg om andre land og om hva som er riktig eller galt. Her er selvsagt også de sosiale forhold en medvirkende faktor....
Uansett så har vi som sagt hatt det fint her i Kisii, Daniel og Tonje Madelen begynnte på skole her i Januar.
De går på en privat skole som ligger ca 10 min unna der vi bor.
Her i Kenya er det heldigvis slik at alle må ha skoleuniformer og det at de får mat på skolen gjør begeistringen min bare enda større.
De stor trives på skolen å gjør det kjempebra, til nå har de hatt 2 eksamner og skal ha den 3 nå etter påske.
Da er de ferdige med første semester og skal ha 1 mnd fri.
Vi er veldig fornøyd med skolen å måten de lærer på,( kanskje noe å tenke på for alle lærere der hjemme i Norge, ett lite kurs her nede) T.M. begynte nå i 1 klasse og kan allerede alfabetet, hun kan skrive og regne + og ? pluss en masse engelsk. Veldig imponerende når hun bare har gått knappe 2 mnd.
Vi fikk endelig tatt oss en etterlengtet tur til Nairobi nå i helgen og det må jeg si var herlig.
Men dette får være nok for denne gang, så får flere ting fra hverdag og jobb komme etterhvert.
Trodde aldri jeg skulle få satt meg ned å skrevet igjen, nå har vi altså vært i Kenya i 3 mnd uten ett ord.
Jeg skal prøve å få ned ting i riktig rekkefølge (hvis hukommelsen strekker til)
Vi reiste fra Norge den 18 nov til stor glede for Monica og familien, som da skulle overta huset mens vi er her. (selvsagt var vi glade for at de skulle være der, også! (: )
Det var litt av ett styr bare det å komme seg ut av huset og uannsett hvor flink man syntes man har vært med å pakke så er det alltid mange ting igjen sånn på tampen.
Stakkars Monica og Co som kom for å kjøre oss til Gardermoen.
For det første var det tidlig om morgen og for det andre så fløy alle rundt for å gjøre seg ferdig, snakk om kaos..
Men vi kom nå oss endelig i bilen en time etter planen og kom til Gardermoen i god tid.
Der var det også en mye styr, så den kaffe koppen vi hadde tenkt til å ta før vi reiste ble det ingen ting ta (igjen.)
Når vi endelig hadde fått sjekket inn både oss selv og all bagasjen ble vi kalt opp på høytaleren,vi var visst siste man ute og de sto å ventet.
Jeg har ikke fått med meg før at Gardermoen er så STOR, men når man må løpe igjenom den med masse håndbagarsje og unger så er den virkelig enorm.
At man overlevde en slik sprint forundrer meg til dags dato!
Selve flyreisa gikk veldig bra,ungene kosa seg og vi fikk slappet litt av.
Og det trengte man virkelig for når vi kom til flyplassen i London så var det jaggu meg på igjen. Men denne gangen var jeg alene med ungene for Oddvin måtte sjekke inn på nytt pga for mye håndbagasje.
Rart de ikke sa noe om dette i Norge,så hadde man vært spart for mye lidelse.
Jeg trodde vi hadde vært flinke og tatt med en masse middagsglass + div til lillegutten vår, men det føltes ikke slik på flyplassen. Jeg måtte nemlig åpne alle glassene å prøve smake i tilfelle noe snusk. Hørt på makan!
Man føler seg jo som en kriminell pga noen middagsglass!
Det burde vært satt opp skilt med advarsler på til småbarns familier som skal ut å reise.
Etter 8 nye timer på flyet var vi endelig i Nairobi, det gikk fort ett par timer der også før man kunne gå ut å nyte solen. Edward var selvfølgelig på plass med matatu og sjåfør. Bortsett fra at han var blitt ett par år eldre var han den samme sprudlende Edward, som alltid er til stede og skal ordne opp.
Turen til Kisii gikk veldig bra, vi sov vel mesteparten av veien men hadde noe få stopp her og der. Så var vi endelig hjemme, litt rart sånn med en gang men også godt. Huset var akkurat som vi hadde forlatt det, ingen ting var flyttet på.
Tonje Madelen og Daniel var de første som stormet huset og syntes det var veldig spennende å gå rundt å titte på alt som der var.
Jeg hadde faktisk glemt at man hadde så mange ting stående der, for ikke å snakke om alle klærne,... jeg ble nesten litt skamfull. Med all den paragassen som vi kom med, kunne de jo virkelig begynne å lure!
Men det var fint å være tilbake og det var deilig å endelig kunne slappe fullstendig av, ikke minst for lillegutt.
Det tok ikke lang tid før vennene til T.M og Daniel dukket opp, noe som var moro. Var ikke så sikker på om noen av de forsatt var her, eller om de hadde flyttet. De var alle her og det var også mange nye som var kommet siden sist, alle husene som før sto tomme var nå bebodd.
Vi har fått noen veldig hygglige naboer som også har tre barn og minstemann er tre uker eldre enn Ole Øivind.
Vel, når man hadde brukt noen uker på å tilvenne seg igjen, var det selvfølgelig ut å besøke venner og bekjente.
Vi rakk også å få ett par turer til Kisumu før jul til stor glede for både store og små.
Så kom julen med alt det den bringer med seg ( uten snø selvfølgelig ) og ungene var veldig fornøyde.
Det har jo vært presidentvalg her i Kenya, noe jeg må si har vært litt uten om det vanlige. Siden resultatet ble annonsert her den 30 desember, har det vært en masse opptøyer og uroligheter. Bortsett fra 1 dag/kveld, har det heldigvis vært stille og rolig her i Kisii, så vi har vært heldige.
Men man har merket effekten av det hele på den måten at man ikke har kunnet reise noen steder, noe som også har gått utover den jobben man er her nede for å gjøre. Til tider har det vært lite eller ingen bensin,butikker ble ikke fylt opp med varer og det har vært vanskelig å få tak i gass.
Hele Kenya har stått stille nå i 2 mnd hvor det ikke har vært mulig å transportere hverken det ene eller det andre.
Den 26 feb kom de heldigvis frem til en løsning og livet begynner å gå sin normale gang her nede igjen.
Det er mange ting man kunne skrive om dette temaet her men de som kjenner litt til Kenya og alle de forskjellige stammene som er her (42) vet at dette ville ha skjedd før eller senere.
For det er i all hovedsak det dette har dreid seg om, at alle stammer skal være der de opprinlig kommer fra.
Det som forundrer meg er alle de såkalte gode rådene fra de vestlige landene om alle ting som har med stammer og inkludering å gjøre. Men det var bra at mange land involverte seg for å få satt igang samarbeid om de underliggende utfordringene.
Man har faktisk noe av det samme også i Norge, kanskje mindre nå enn før, men det er der. Noen føler at de ikke blir helt ut godtatt hvis de ikke er ?innfødt? og man har også lest om mennesker som må flytte fra bygder osv pga mobbing og utfrysing. Så man bør vel tenke litt før man uttaler seg om andre land og om hva som er riktig eller galt. Her er selvsagt også de sosiale forhold en medvirkende faktor....
Uansett så har vi som sagt hatt det fint her i Kisii, Daniel og Tonje Madelen begynnte på skole her i Januar.
De går på en privat skole som ligger ca 10 min unna der vi bor.
Her i Kenya er det heldigvis slik at alle må ha skoleuniformer og det at de får mat på skolen gjør begeistringen min bare enda større.
De stor trives på skolen å gjør det kjempebra, til nå har de hatt 2 eksamner og skal ha den 3 nå etter påske.
Da er de ferdige med første semester og skal ha 1 mnd fri.
Vi er veldig fornøyd med skolen å måten de lærer på,( kanskje noe å tenke på for alle lærere der hjemme i Norge, ett lite kurs her nede) T.M. begynte nå i 1 klasse og kan allerede alfabetet, hun kan skrive og regne + og ? pluss en masse engelsk. Veldig imponerende når hun bare har gått knappe 2 mnd.
Vi fikk endelig tatt oss en etterlengtet tur til Nairobi nå i helgen og det må jeg si var herlig.
Men dette får være nok for denne gang, så får flere ting fra hverdag og jobb komme etterhvert.
Tabaka
Her ser vi fra Tabaka som også er en del utav Kisii distriktet.
Fra Kisii distriktet.
Daniel 13 år.
Tonje Madelen 5 år.
Vårt lille sjarmtroll.
Her er Ole Øivind 5 mnd.
Vi ordner med Passene til de minste
Idag har vi fått ordnet med passbilder av Tonje Madelen og Ole Øivind. Man har alltid blitt fortalt at man skal smile pent til fotografen og dette har tydelig Ole Øivind fått med seg. Han smilte og gjorde seg til for denne damen bak kamera, men fikk hele tiden høre at han ikke skulle smile. Resultatet ble en forbauset liten kar! Men bilde ble veldig bra og han er selvfølgelig bare helt nydelig. Tonje Madelen kunne heller ikke forstå hvorfor i all verden hun ikke kunne smile så resultatet av det bilde var at hun ser veldig skeptisk ut. Men bildene ble bra så nå er det bare å få sendt de avgårde.
